Nattsiden

«Jeg sa jo at kritikerne er krypdyr,» sier fattern på innpust. «De svære krokodillekjeftene deres knasker forfatterspirer som deg til frokost, så hvorfor måtte du gi ut den romanen?»

Han puster tungt allerede i bakkene opp fra Heggehullet, vi er på joggetur rundt Ullevålseter. Det er tidlig søndag, men ikke så tidlig at fattern ikke har rukket å skaffe seg VG og lest anmeldelsen av boka mi.

«Hvem tror denne Hovdenakk at han er,» freser han, og snubleløper bortover stien mens han bøyer seg og tørker blod av leggen. Han har nettopp falt og skrubbet seg ganske stygt på det steinete underlaget. «Bare det at han greier å stave navnet ditt Lee i stedet for Lie, beviser jo hvor lite han har skjønt. Du tar deg ikke nær av det, håper jeg?» Continue reading →

Ser du ikke at Jens er landets største dikter? sier fattern. Det er i kjeften han har det, spørsmålet er bare hvor store kameler han er i stand til å svelge.

Vi stopper litt på en øverste avsatsen for å hente inn pusten. Holmenkollen er perfekt for trappeløp, i tillegg mener fattern det er fint å komme opp i høyden og se tingene litt i perspektiv. Ser du Operaen der nede, ser du hvor den ligger? Spar meg, stønner jeg. Jeg har hørt den før, og jeg syns rompemetaforene dine er uelegante. Sånn sett er gapet til AP et framskritt, hvordan fant du på den?

Skal innrømme at jeg stjal den fra Aftenposten, sier fattern. Det er du som har lært meg at kreativitet er å sette sammen lånte fjær til en ny fugl. Oljeminister Borten Moe har vært i Saudi-Arabia og spist kamelkjøtt, og påstått at han snakket om menneskerettigheter samtidig. Men den saudi-arabiske kollegaen hans nekter for å ha hørt noe om det. Continue reading →

Er du sikker på at du vil deg selv så vondt, hoster fattern midt i en motbakke. Vi er ute på den ukentlige joggeturen, og jeg kjører litt hardt i bakkene i håp om å få ham til å holde kjeft en stund. Jeg kunne tenkt meg å høre svarttrosten, nå som den endelig er kommet.

Men fattern lar seg ikke stoppe. Det er greit at du har skrevet den romanen, sier han. Det er en fin hobby for deg, nå som du er singel, og det har vært moro for oss i familien å lese. Men er du nødt til å gi den ut? Kritikerne er krokodiller, de kommer til å ete deg levende.

Men kritikerne er viktige, svarer jeg. De er veiledere, og nå som vi alle selvpubliserer, vil det til slutt bli helt umulig for folk å vite hva de skal lese.

For noe tøv, sier fattern, de gjør ikke annet enn å underholde. Når Cathrine Krøger kaller Heimdal, California for pompøst ordgyteri, samtidig som Vidar Kvalshaug sier at det er den største fortellingen som er skrevet på norsk i hans levetid, så er det unektelig god underholdning. Men du kan vel knapt kalle det veiledning? Continue reading →

Jeg fikk meg litt av en overraskelse her om dagen da fattern ringte og inviterte meg til en kveld på operaen. Men du liker da ikke opera? spurte jeg, mens hjernen begynte å kverne på hva jeg skulle ha på meg. Og hva skjer med språket ditt nå etter at du har passert 60, du mener en kveld i operaen?

Men nei da, han mente på operaen, og han ville ikke ha meg på høye hæler i den lille sorte, her var det tvert imot snakk om joggesko og tights. I stedet for den  faste joggeturen i Vigelandsparken ville han ha meg med på trappeløp på operataket. Men er det bratt nok da? spør jeg. Vi pleier jo å ta trappeløpene våre i Holmenkollen?

Godt spørsmål, svarer fattern, men jeg vil ha valuta for skattepengene mine. Og nå er det femårsjubileum og alt, og det eneste jeg kan bruke operaen til, er å tråkke på den. Hva er det for slags sinnssvak idé å bruke en halv milliard i året på en død kunstart som ingen bryr seg om? Continue reading →