OK, sier fattern, jeg skal innrømme at tanken om en alternativ straffeutmåling for ABB er god. Du har lest dette såkalte diktet av Cecilie Løveid, ikke sant, om at Breivik i stedet for fengselsstraff skal ta oppvasken for de etterlatte?

Fattern er i det sjenerøse hjørnet i dag, han har funnet en mediesak han nesten kan rose, og jeg blir nesten nervøs av det. Han gir til og med en stjerne til Aftenposten for å ha slått det stort opp. Ved første øyekast ligner det på en idé, ikke sant?

Og ved dette “ligner på” puster jeg lettet ut og kjenner igjen hans gamle, gretne jeg. For idéen er ikke god nok, viser det seg. Surprise, surprise, han har et bedre forslag selv. Hvis du tenker på det i mer enn ti sekunder, sier han – og det er problemet i dagens medier, redaksjonene tenker ikke lenger – så ser du at straffen er tantete. Og hva er da mer forutsigbart enn at tanta i Akersgata publiserer tanta fra Bergen?

Jeg prøver å spore tankene hans i andre retninger ved å påpeke at det er ganske lenge siden Aftenposten flyttet fra Akersgata, men han vender det døve øret til. Løveids idé er jo bare løskrutt, sier han. Ingen ting ville gjøre ABB mer lykkelig enn å få lov å vaske opp i gallauniform.

Og jeg går i fella som vanlig, og ber ham komme opp med noe bedre selv. Hvilket han gjør, i hvert fall i egne øyne. Breivik skulle vært utstilt i gapestokk på Løvebakken på 17. mai, sier fattern, så kunne barnetogene gått i prosesjon forbi ham og spyttet på ham. Som en slags alternativ lit de parade.

Så du er blitt filosof også, nå? sier jeg. Du er på linje med professor Schaanning, som vil at forbryterne skal piskes heller enn å settes i fengsel? Slett ikke, parerer fattern, du vet da at jeg motstander av vold. Jeg er både gammel militærnekter og pasifist, og en spyttklyse ligner mye mer på et kyss enn et piskeslag.

Som et ironisk judaskyss? prøver jeg. Men den tar han ikke, og jeg må gi ham den at han er gammel, han tilhører jo ikke akkurat ironigenerasjonen. Så han turer bare videre med sitt.

Men hvorfor sier du “dette såkalte diktet”, spør jeg, og hvordan kan du kalle Løveid ei tante fra Bergen? De fleste mener hun er Norges nest største dramatiker? Etter Ibsen da, parerer fattern, ikke uten triumf i stemmen. Han sa jo at mindretallet alltid har rett. Ser du ikke at diktet er dårlig? Det rimer ikke, og det er fullt av gjentakelser. Men det er jo hele poenget, stønner jeg. Du kan til nød passere som filosof, men noen litterat er du i hvert fall ikke.