Jeg fikk meg litt av en overraskelse her om dagen da fattern ringte og inviterte meg til en kveld på operaen. Men du liker da ikke opera? spurte jeg, mens hjernen begynte å kverne på hva jeg skulle ha på meg. Og hva skjer med språket ditt nå etter at du har passert 60, du mener en kveld i operaen?

Men nei da, han mente på operaen, og han ville ikke ha meg på høye hæler i den lille sorte, her var det tvert imot snakk om joggesko og tights. I stedet for den  faste joggeturen i Vigelandsparken ville han ha meg med på trappeløp på operataket. Men er det bratt nok da? spør jeg. Vi pleier jo å ta trappeløpene våre i Holmenkollen?

Godt spørsmål, svarer fattern, men jeg vil ha valuta for skattepengene mine. Og nå er det femårsjubileum og alt, og det eneste jeg kan bruke operaen til, er å tråkke på den. Hva er det for slags sinnssvak idé å bruke en halv milliard i året på en død kunstart som ingen bryr seg om?

Jeg prøver å roe ham litt, og minner om at det nylig satt 7.000 mennesker på taket og så Carmen på storskjerm, så det er vel drøyt å si at ingen bryr seg om det. På taket ja, sier han, men hva skal man så med innmaten? Det kunne jo vært parkeringshus, og så kunne taket vært brukt til alt fra Justin Bieber til trekkspillmusikk, og trukket 7.000 mennesker hver eneste kveld, så hadde det i hvert fall blitt butikk av helheten.

Men en kulturnasjon kan da ikke tenke kun på penger, protesterer jeg. Og det koster å bygge uansett. Ja, men hvorfor bygge? sier fattern. De kunne ha kjøpt opp et av de gamle, rustne Hurtigruteskipene og fortøyd det på samme plassen. Så kunne de kastet loss med jevne mellomrom og seilt kysten rundt som riksopera. Og kanskje reist til England og seilt opp Themsen til og med, hvis de en sjelden gang hadde en suksessforestilling.

Du tar ikke dette alvorlig, klager jeg. Du kan da ikke benekte at Operaen er flott arkitektur? Den nevnes i samme åndedrag som operaen i Sidney. Det kommer folk fra verden rundt for å se på den, den er i ferd med å bli like viktig for Oslo som Guggenheimmuseet for Bilbao, det må da være litt av en prestasjon?

Jeg hører de sier det, sier fattern. At Operaen er nasjonens nye ansikt mot verden. Men jeg sier at den ligger innerst i den rompesprekken som Norge vender mot Europa.