Er du sikker på at du vil deg selv så vondt, hoster fattern midt i en motbakke. Vi er ute på den ukentlige joggeturen, og jeg kjører litt hardt i bakkene i håp om å få ham til å holde kjeft en stund. Jeg kunne tenkt meg å høre svarttrosten, nå som den endelig er kommet.

Men fattern lar seg ikke stoppe. Det er greit at du har skrevet den romanen, sier han. Det er en fin hobby for deg, nå som du er singel, og det har vært moro for oss i familien å lese. Men er du nødt til å gi den ut? Kritikerne er krokodiller, de kommer til å ete deg levende.

Men kritikerne er viktige, svarer jeg. De er veiledere, og nå som vi alle selvpubliserer, vil det til slutt bli helt umulig for folk å vite hva de skal lese.

For noe tøv, sier fattern, de gjør ikke annet enn å underholde. Når Cathrine Krøger kaller Heimdal, California for pompøst ordgyteri, samtidig som Vidar Kvalshaug sier at det er den største fortellingen som er skrevet på norsk i hans levetid, så er det unektelig god underholdning. Men du kan vel knapt kalle det veiledning?

Vi krysser skulpturaksen i Vigelandsparken i fint driv, og han puster tungt. Jeg lar i tillegg være å motsi ham, i håp om å få litt fred på den måten. Men nei da, han turer fram med sitt. Det er greit å stå i dyrehagen å se på, sier han. Men å gi ut den boka, det blir som å kaste seg frivillig ned i dammen til krokodillene.

Da jeg fortsatt ikke sier noe, begynner han å forsvare Cathrine Krøger i stedet, stadig mer kortpustet. Hun hadde jo åpenbart ikke lest den boka, peser han. Hvilket jeg. Holder med henne i. De har jo ikke. Timebetaling. Så hva slags lønn blir det. Når en roman er på 874 sider? Da fikk nok Groucho Marx rett. Hun brukte så lang tid. På anmeldelsen. At hun ikke rakk å lese boka.

Dessverre går det nedover bakke nå, så han henter seg inn litt og får pusten tilbake. Det er bare en ting som er verre en litteraturanmeldere, sier han nå, og det er musikkanmeldere. Ta den siste til Yeah yeah yeahs for eksempel.

Men da klarer jeg ikke holde kjeft lenger. Når begynte du å høre på Yeah, yeah, yeah, sier jeg, kanskje en anelse irritert. Karen O er min dame, kan du ikke holde deg til Neil Young?

Jeg hører vel ikke så mye på det, innrømmer fattern, men jeg lar meg veilede av kritikerne. Aftenposten kalte albumet gjennomtenkt, utforskende og selvsikkert, og ga det en sekser på terningen. Mens P3 ga det samme albumet en toer og skrev at det var en fordummende smørje av floskler og flate melodier. Så hvem skal jeg tro på? Nødrimene er interplanetarisk dårlige, sa P3s mann. Så kritikerne blir i det minste lyriske av elendigheten, det skal de ha.

Men hvordan kan du kalle dem krypdyr? spør jeg. De er de eneste som tør å stå opp mot de mektige mellomleddene i kulturindustirene? En kultur uten kritikere er som et kjøkken uten pepper. Vi trenger dem for å finne fram til kvaliteten. Men du fant ikke noe bedre bokstavrim på k kanskje?

Edward Albee ville gitt deg rett der, parerer fattern. Han mente det trengs et svin for å finne trøflene. Men da fornærmer han grisen. De er krypdyr, sier jeg. Dommene deres spriker som en krokodillekjeft, det har jeg allerede demonstrert. Og så kryper de for klikken. De tør ikke mene noe annet enn det som forventes av dem.

Nå må du bestemme deg, spriker de eller snakker de hverandre etter munnen? Argumentasjonen din biter seg selv i halen, så da er det vel heller du som er krypdyr? Men jeg angrer nesten litt på den replikken, for nå er han så sliten etter all pratingen at han nesten må krype det siste strekket hjem til dusjen.