De hemmelige arkivene som det jaktes på i Terroristen uten ansikt skal blant annet inneholde beviser for at den fjerde tjenesten faktisk har eksistert, og kanskje eksisterer den dag i dag.
Særlig på 1990-tallet ble det skrevet mye om at det skulle eksistere en fjerde, hemmelig etterretningstjeneste i Norge i tillegg til PST, Forsvarets sikkerhetstjeneste og E-tjenesten. I NOU 2000:6 om Lillehammerdrapet oppsummeres spekulasjonene slik: “Nettverket ble etablert blant annet på oppfordring fra amerikanske etterretningsmyndigheter som ikke stolte på den ordinære norske etterretningstjenesten. Det hevdes at «Alfa» har et solid fotfeste i den amerikanske etterretningstjenesten CIA, samt at nettverket er nært tilknyttet Arbeiderpartiet. Videre understrekes det at «den fjerde tjeneste» bisto med å bygge opp den israelske etterretningstjenesten Mossad, som etter hvert etablerte sitt eget nettverk i Norge.”
De som gravde dypest i disse spørmålene, var tidligere stortingsrepresentant for Høyre Hans Henrik Ramm og major Johan M. Setsaas, i boka De var furre var. Et lite utdrag fra boka er limt inn som faksimile under her, og ellers kan den leses i sin helhet på bokhylla.no.
En spenningsforfatter som leker seg med det samme stoffet i vår tid, er Knut A. Braa, i romanen som rett og slett heter Den fjerde tjeneste. Herved anbefalt.
Her er et lite utdrag fra Terroristen der arkivene omtales:
“…Så jeg skulle gjerne visst litt mer om hva som fins i de arkivene til palestineren din. Du har fortsatt ikke sett noe mer til dem?»
«Ikke så mye som et frimerke,» løy Emma. «Jeg har ærlig talt begynt å tvile på om de noen gang har eksistert. Men hvem vet, plutselig kan de jo dukke opp.»
Pia nippet høflig til kaffen, som fortsatt var nesten urørt, og reiste seg for å gå.
«Jeg må videre. Hvis det skulle dukke opp noen papirer, så er det meg du varsler, ikke sant? Ikke noe mer tull nå?»
«Æresord,» sa Emma og fulgte henne til døra.
Papirene sto fortsatt i brevholderen midt på kjøkkenbordet, Pia kunne strukket fram armen og tatt dem, om hun bare hadde visst det. Skjulestedet hadde fungert utmerket så langt, men straks Pia var ute av huset, tok Emma papirene med seg og hinket opp på arbeidsværelset for å gjemme dem bakerst i en skuff. Tross alt.
Pias reaksjoner gjorde henne redd, og hun hadde ikke lyst å vise dette til en levende sjel nå, før hun hadde studert det nærmere og lagt en klar plan. Enten var innholdet bare bløff, og da kunne hun like gjerne fyre i peisen med det. Eller så var det en helvetes, politisk hydrogenbombe som kunne blåse regjeringer til himmels. Og da burde hun kanskje fyre i peisen uansett? Hvis hun gjorde som Leon ønsket, og offentliggjorde det, hva slags reaksjoner kunne hun vente seg i så fall, fra instanser som PST, og kanskje det som verre var?”
Pingback: Litteratur og virkelighet: E-tjenestens arkiver | Nattsiden