Kritikerne er krypdyr, sier fattern, men jeg er ikke enig. De har en viktig jobb å gjøre, så vi forfattere får heller tåle litt harelabb når de er så dårlig betalt og får så korte tidsfrister. Til nå er det bare VGs Sindre Hovdenakk som har anmeldt min bok, og ære være ham for det. All PR er god PR, og jeg skjønner godt at han ikke har tid til å bekymre seg for nyansene i Emmas psykologi. Emmas mann er notorisk utro, sier han, men er nå det så sikkert? Her er to avsnitt fra boka  som kanskje burde fått ham til å revurdere.

Først et klipp fra tidlig i boka, der venninnen Pia forsiktig prøver å korrigere Emmas virkelighetsbilde. De to er på skitur sammen, og Pia har bedt om oppdatering på samlivet til Emma og Carl:

«Det er egentlig ikke så fryktelig spennende, men siden du insisterer: Først kommer han hjem langt ut på natta og påstår han har vært ute med gutta. Han tror jeg fortsatt ikke skjønner at han kommer rett fra Tøyta fra Tøyen.»
De passerte akkurat en bakketopp og skjøt fart nedove, så Pia måtte rope etter henne for å bli hørt:
«Tøyta fra Tøyen? Sist var det Madrassen fra Madserud?»
«Kall henne hva du vil,» ropte Emma tilbake. «Kall henne Fitta fra Fagerborg om du foretrekker det. Poenget er at jeg ikke vet hvem hun er, bare at han har en han står i med.»
«Sto i med, mener du vel?»
Pia tok henne igjen, og de ble stående i bunnen av bakken og vente på Anna.
«Er ikke det hele vitsen med samlivsterapien, at han har lovt på tro og ære å kutte henne ut?»
«Tro og ære og Carl, det er liksom ikke tre ord som passer så godt i samme setning. Det verste er at han er så naiv, Pia. Han tror ikke jeg kjenner lukten av parfymen hennes i klærne hans når han kommer hjem.»
«Det tror ærlig talt ikke jeg heller at du gjør.»

Og så et avsnitt helt mot slutten, der Emma sitter i egne tanker og oppsummerer alt som har skjedd:

«Dagene gikk. I huset i Midtstuen var familien flyttet hjem igjen, Emma hadde koplet til telefonene sine, det kom ingen og arresterte henne, og det meste falt etter hvert tilbake i sin vante gjenge. Ute i storsamfunnet skulle kongen begraves, inne i den lille kjernefamilien drønnet bombekasterne fra rommet til Andreas, Anna spilte Nintendo på TV-en i stua, og Carl hadde forlenget oppholdet i Helsinki. Om han var sammen med en Sklie fra Skøyen, eller om det ludderet aldri hadde eksistert andre steder enn i Emmas sjalu fantasi, fikk de prøve å finne ut av etter hvert. Foreløpig hadde hun mer enn nok annet å tenke på.»