Bilde fra wikimedia

Med den siste ukas avsløringer av E-tjenestens fagarkiv i Havnelageret griper virkeligheten direkte inn i elfenbenstårnet og forstyrrer skrivingen min. Hvis EOS-utvalget lykkes i å få fingrene i arkivet, er det ikke bare nasjonens sikkerhet som står på spill. En hel flora av konspirasjonsteoretisk litteratur er truet.

De heldige som har lest Terroristen uten ansikt vil vite at historien kretser rundt eksistensen av hemmelige arkiver som kan avsløre at den fjerde tjenesten faktisk eksisterte, og kanskje til og med er i aktivitet fortsatt. I bok én avsløres det aldri konkret hva som ligger i de papirene Emma får av Leon. Det kommer først i bok to, Leons testamente, som jeg arbeider med nå. Og nei, Eldbjørg, du trenger ikke å ta kontakt, du vil ikke få se så mye som et skjermbilde av arkivene mine før boka lanseres.

Det blir et kappløp mot klokka, og jeg kan bare sende en sterk oppfordring til Stortinget om ikke å etterkomme EOS-utvalgets krav om innsyn. Ikke fordi jeg tror arkivet inneholder noe farlig, i virkelighetens verden er det nok dessverre temmelig trivielt. Men full innsikt i dette vil fjerne enhver mystikk rundt temaet, og dermed være til stor skade for norsk skjønnlitteratur, som er under sterkt nok press fra onde makter i utgangspunktet.

PS: Når Dagbladet og NRK kritiseres for å ha avslørt arkivets beliggenhet, forsvarer de seg med at både Dagbladet og NTB holder til i Havnelageret. Men de unngår behendig å nevne at de fiktive lokalene til Dagens Gang også ligger i den samme bygningen. Min heltinne Emma har altså uten å vite det hatt sitt daglige virke i de samme korridorene som skjuler E-tjenestens arkiv. Hva hun tenker om dette oppsiktsvekkende sammentreffet, skal jeg skrive inn i romanen såsnart jeg bare får postet dette innlegget.

Her er et lite utdrag fra Terroristen der Leon spør Emma hva hun vet om den fjerde tjenesten:

«Det skulle jo være et hemmelig agentnettverk som sprang ut av de gamle Stay Behind-gruppene etter krigen. Med tette bånd til Israel og Arbeiderpartiet, og med norske Mossadagenter på toppen av E-tjenesten og nesten inn i den norske regjeringen. De skal blant annet ha spilt en sentral rolle i Lillehammersaken i 1973. Men det er jo tilbakevist som konspirasjonsteorier alt sammen, gang på gang. Seinest i den offentlige utredningen om Lillehammersaken fra 2000, hvis jeg ikke husker feil?»

«Du husker helt rett. Men husker du også hva den utredningen sa om arkivpraksisen hos Forsvarets overkommando?»

De hadde havnet bak en lastebil nå, og Emma strakte hals og speidet etter en anledning til å kjøre forbi.

«Nei, den type klisterhjerne har jeg nok ikke.»

«De fant absolutt ingen ting om Lillehammersaken i E-tjenestens arkiver,» fortsatte Leon. «De fant tvert imot ut at alt arkivmateriale ved E-13 fra 1970-tallet og helt fram til 1995 var makulert. Og som om ikke det var nok, så var heller ikke selve makuleringen dokumentert.»

«Og hvorfor skulle det være så viktig å dokumentere at noe ble makulert?»

De kom akkurat ut av en sving og fikk en brukbart lang, rett veistrekning foran seg, så Emma la seg ut i venstre kjørebane og ga Cayennen en ekstra shot med ren 95.

«Fordi arkivet ikke ble makulert i det hele tatt,» svarte Leon, og klamret seg til takhåndtaket i ren angst. «Det ble bare gjemt bort.»