Nattsiden

Terroristenes leder Alef viser seg aldri uten sin Beretta. Det går de merkeligste rykter både om Alef og pistolen: Noen sier at Alef er identisk med Mike Harari, som ledet Mossads drapsaksjon mot Ahmed Bouchiki på Lillehammer i 1973. Men det sies så mye rart om Mike Harari etter hvert.

“Pepsi drakk cola.
«Er du der, Alef?» spurte han igjen.
Callingen var død, men nå startet heisen der nede, vaierne spilte opp sin skingrende vals. Deretter skrek det i heisdøra, og Alef trillet møysommelig inn i rommet for egen hjelp. Ringen hans klikket truende mot hjulene hver gang han tok nytt grep for å skyve seg framover, Berettaen lå parat i fanget hans som alltid.
Det gikk gjetord om den pistolen. Det ble fortalt at Alef en gang skulle ha skutt et ulydig gruppemedlem midt under et møte, og latt ham ligge med hodet på bordplata til møtet var slutt. Pepsi visste ikke hva han skulle tro, noen påsto til og med at det var den samme pistolen som hadde drept Ahmed Bouchikhi med tretten skudd på Lillehammer.”

Du kan lese mer om Mossad og Beretta-pistolene her. Og litt om bruken av den på Lillehammer her.

Arenaen i Holmenkollen er stengt for både publikum og presse etter terrorangrepet, men Emma har sneket seg forbi sperrebåndene og kommet seg inn på området i håp om å få et skup til avisen.

“Hun knipset en serie høyoppløste bilder og flyttet objektivet trinnvis utover fra sentrum av bakken for å få med seg alt. Hun nøyde seg ikke med å fotografere tribunene, men fortsatte å dekke skogen opp mot den mørklagte Gratishaugen, til hun plutselig fikk den rekonstruerte trestatuen av Kollenelgen midt i kameraøyet, i majestetisk relieff mot månen. Snakk om elg i solnedgang, tenkte hun, og sikret seg et par bilder av den også, før hun senket apparatet og ble stående og tenke på hva hun hadde lest om dette: Statuen var bygd opp igjen for tredje gang nå til skiskytter-VM, med sponsorpengene til en eller annen matbaron hun ikke husket navnet på.

Da knaket det plutselig i en kvist, og det sto en bredbeint mann rett foran henne. Han var kraftig som en Vigelandskulptur, og kroppen hans lyste i måneskinnet. Men i stedet for ansikt hadde han en blendende hodelykt, som om noen hadde tent OL-ilden på toppen av en søyle. Han var kledd i politiuniform og bar på en maskinpistol. Temmelig likt slik Breivik hadde kledd seg da han drepte ungdommene på Utøya, tenkte Emma, og tanken virket alt annet enn beroligende på henne.”

Den versjonen av Kollen-elgen som fins i boka, er like oppdiktet som skiskytter-VM i 2014. Men ellers er Kollen-elgen reell nok, det er en treskulptur av Nils Aas, som ble reist første gang til ski-VM i 1982. Du kan lese mer om den her: VM-elgen ble ved.

I en scene relativt tidlig i boka forfølges Emma av en BMW med sotete vinduer. Etter å ha ristet den av seg via en bratt gangvei inn i Vigelandsparken, stanser hun midt på skulpturbroen og ruller ned vinduet for å lytte etter forfølgeren.

“Litt lenger bort på broen så det ut som en gruppe turister hadde havnet i slåsskamp. En kvinne hang på en mann og klemte beina rundt livet hans mens hun rev ham i håret. Men de sto bare og fotograferte hverandre mens de kopierte skulpturene. Livet i et nøtteskall, tenkte Emma: Vi fotograferer hverandre mens vi etterligner statuer som etterligner oss selv. Turistene så ikke ut til å reagere på at en privatbil hadde forvillet seg inn i parken, og de lot seg heller ikke forstyrre da en skiløper like etterpå brøytet seg vei tvers gjennom gruppen. Antakelig trodde de det var et folkloristisk show som var arrangert til deres ære.”

Her er et bilde jeg tok av statuen da jeg jogget gjennom parken i vinter. Hvis du ikke har sett fenomenet før, er det ganske underholdende å gå der og kikke på turistene som gjør de mest halsbrekkende turnøvelser mens de kopierer skulpturene og tar bilder av hverandre.