Nine Below Zero – utdrag fra Terroristen uten ansikt
Johnny kunne høre lyden av gitaristen langt oppe i Pilestredet. Han kjente igjen soloen fra We are the champions, og lurte på om han var klar for dette. Han hadde vært lettsindig nok til å spasere hele veien fra Havnelageret, så da han svingte inn på Hambros plass og så det velkjente, corny skiltet til Herr Nilsen, med HERR i røde versaler og Nilsen i grønne minuskler, var han kald inn til beinet.
Støyen slo mot ham som en vegg da han åpnet døra. Bandet satt på et platå innerst i det trange lokalet og spilte på full spiker, folk satt og skrek til hverandre som aper rundt på bordene. Hvordan kunne man ha en samtale med en informant på dette stedet? Det blir sikkert en ny bomtur, tenkte han, men det er i hvert fall godt og varmt her.
Han lette etter et vindusbord, men lokalet var stappfullt, så han trengte seg fram til baren i stedet, og ropte på en Bloody Mary, slik han hadde fått beskjed om.
Overgangen fra den brutale vinteren der ute var dramatisk, og Johnny begynte instinktivt å ta av seg frakken. Men så husket han at det også var en del av oppskriften: Han skulle beholde frakken på.
«Kle deg i en lys frakk,» hadde den forvrengte stemmen sagt i telefonen, «og sett deg ved et vindusbord på Herr Nilsen og bestill en Bloody Mary.» Det med vindusbordet var meningsløst, resten var kanskje litt barnslig, men gjennomførbart.
Den unge servitrisen kom med drinken på et brett og regningen stukket inn under glasset, som det er vanlig på slike steder. Men under regningen igjen lå det en konvolutt med Johnnys navn på. Hvorfor ble han ikke overrasket?
Han åpnet konvolutten og leste: «Gå ned på nivå tre i Sentrum parkeringshus. På bokstav H vil du finne en mørk blå Mondeo stasjonsvogn. Sett deg i bilen og vent i fem minutter, så jeg vet at ingen følger etter deg.»
Johnny stønnet høyt, det var ingen som kunne høre ham uansett. Dette er jeg blitt for gammel til, tenkte han. Hvor mange ganger har jeg lovt meg selv at jeg aldri mer skal møte en anonym kilde på denne måten?
Men det hadde vært noe kjent med den forvrengte stemmen som hadde ringt ham, og en tone i tilbudet som sa ham at dette kunne være fast fisk.
Han prøvde å vinke på servitrisen igjen, men hun var opptatt med andre nå, og han måtte slå seg til ro med musikken i stedet.
«Har dere det bra?» ropte gitaristen. «Det er kaldt ute, så hva passer vel bedre enn den gamle bluesklassikeren Nine Below Zero?»
Gjerne for meg, tenkte Johnny, og tok en slurk av drinken, og nå fikk han endelig kontakt med servitrisen igjen også.
«Hvor fikk du dette fra?» spurte han og viftet med brevet.
Hun lente seg over bardisken, la en hånd på armen hans og ropte tilbake at en type hadde levert det for en time siden, og sagt at hun skulle gi det til en mann i lys frakk som bestilte Bloody Mary.
Surprise, surprise, tenkte Johnny.
«Kan du beskrive ham?»
«Vet ikke, han var utlending. Pakistaner kanskje, eller afrikaner?»
Pakistaner eller afrikaner? Johnny ga opp. Da vet jeg i det minste at det ikke er et blekansikt, tenkte han.
Han konsentrerte seg om bandet igjen, og følte heldigvis at han fikk full støtte derfra. «Well I ain’t no Monkey,» sang de der oppe. «I don’t climb no tree».
Han skulle gjerne blitt sittende på Herr Nilsen hele kvelden nå. Det var varmt og godt, servitrisen var søt og hyggelig, drinken smakte ham, og det gjorde musikken også, selv om bandet neppe skjønte hva de selv sang når alle tre kysset mikrofonene og stemte i med «it’s Nine Below Zero and I’m outside in the PouringRain.»
Å ja, det var hjemmekoselig, men Johnny måtte ut i kulda igjen. Og da døra slo igjen etter ham og vinden tok fatt i den stupide, lyse frakken som han hadde lånt av Fredrik nede på jobben, så tenkte han at mann, dette er betydelig kaldere enn ni grader Fahrenheit.
Og da han kom inn i parkeringshuset på motsatt side av Hambros plass og begynte nedstigningen til underverdenen via trappegangen, fordi han egentlig aldri hadde vært noe glad i heiser, så var det slett ikke varmt her heller, og den gamle Mondeoen han fant der nede i dypet på tredje plan, bokstav h for helvete, var like trekkfull som disse granbarhyttene oppe i Holmenkollen som politiet hadde støvsugd i en uke nå, og hvor han selv og hundre andre journalister også hadde vært innom, på jakt etter alle tiders skup.
Og her skulle han altså sitte i fem minutter.
Fem minutter er ikke mye hvis du sitter dårlig opplest på en eksamen og har igjen halvparten av oppgavene. Men hvis du sitter i nine below zero i tredje underetasje i Sentrum parkeringshus, i en gammel, trekkfull Mondeo stasjonsvogn, og venter på en anonym tipser i Norgeshistoriens største terrorsak…
Johnny holdt øye med klokka, og med de forskjellige inngangene folk kunne komme fra. Heisen, trappegangene, ut- og innkjørselen. Det var stille som i graven. Hvis han ikke hadde hørt sin egen pust, ville han trodd at han var død.
Etter to minutter skrek det i døra fra trappegangen, og en mann i mørk frakk kom gående rett mot ham i det dårlige kjellerlyset. Men han så ikke ut som en tipser, tenkte Johnny, og snart bøyde han da også av mot høyre og satte seg inn i en av bilene og kjørte. Motoren ruste først opp til en øredøvende støy, før den døde hen og ble gradvis borte opp gjennom etasjene.
Så ble det stille igjen, og på nytt hørte han bare sin egen pust.
Men hvor godt burde man egentlig høre sine egne åndedrag? tenkte han plutselig.
Og så stivnet han til og ble sittende helt urørlig og holde pusten og lytte, mens han stirret i bakspeilet.
Han kunne ikke se noe i de delene av bilen som var synlig fra hans vinkel, men han kunne tydelig høre det nå: det var noen eller noe annet enn han selv som lå og pustet bak i bilen.
Nattsiden 