«Jeg sa jo at kritikerne er krypdyr,» sier fattern på innpust. «De svære krokodillekjeftene deres knasker forfatterspirer som deg til frokost, så hvorfor måtte du gi ut den romanen?»

Han puster tungt allerede i bakkene opp fra Heggehullet, vi er på joggetur rundt Ullevålseter. Det er tidlig søndag, men ikke så tidlig at fattern ikke har rukket å skaffe seg VG og lest anmeldelsen av boka mi.

«Hvem tror denne Hovdenakk at han er,» freser han, og snubleløper bortover stien mens han bøyer seg og tørker blod av leggen. Han har nettopp falt og skrubbet seg ganske stygt på det steinete underlaget. «Bare det at han greier å stave navnet ditt Lee i stedet for Lie, beviser jo hvor lite han har skjønt. Du tar deg ikke nær av det, håper jeg?»

«Jeg gjør ikke det, har jeg sagt. Kan du ikke glemme det og konsentrere deg om å holde deg på beina mens vi løper?» Jeg har for lenge siden skjønt at det er han som tar seg nær av det, antakelig føler han at jeg bringer skam over familien eller noe sånt.

«Det er jo en anmeldelse fra en annen planet,» sier jeg for å trøste ham.

«Fra Mars mener du?» Vi svinger av på stien innover Frønsvollsmyrene, hvor terrenget flater ut og det blir lettere å snakke. Det er mindre stein her, men desto flere røtter han kan snuble i, gammel og stiv som han tross alt er blitt, uansett hva han ser i speilet hver morgen.

«Jeg vet ikke om det har så mye med kjønn å gjøre,» sier jeg. «Kanskje mer med alder. Han ser jo ikke at boka er ironisk, han tror det er sosialrealisme.»

«Du har rett i at anmeldelsen er humørløs,» istemmer fattern. «Den vitsen du har laget om tilblivelsen av Dagens Gang syns jeg er morsom. Innholdet i tabloidavisene og ukebladene er jo i dag helt likt, så at Se og Hør skaffer seg hundrevis av millioner i momsfritak ved å bytte navn og fusjonere med en dagsavis på konkursens rand, er da en festlig tanke.»

Å nei, hva har jeg gjort, tenker jeg. Hvis han fyrer seg opp på temaet om tabloidenes elendighet nå, så har vi det gående på resten av løpeturen. Men akkurat da stanger han heldigvis hodet i en kvist som henger ut over den smale stien, og får en hjernerystelse som er akkurat kraftig nok til at tankene penses i en ny retning.

«Derimot syns jeg ikke det er gøy at du skyter kongen,» sier han, og tørker blod fra et sår i tinningen samtidig som han sjangler ut av skogen og over i mer myrlendt terreng. «Akkurat der har Hovdenakk rett. Det er smakløst, og jeg advarte deg mot det.»

«Men jeg gjorde altså ikke som fattern sa denne gangen heller. Var ikke dere sekstiåttere republikanere en gang i tiden, nå tåler dere plutselig ikke at jeg kødder litt med kongen? Er det derfor ingen forlag ønsker å gi ut boka mi, fordi de har prinsessa og halve kongeriket i forfatterstallen, og er redde for å miste dem?»

«Sakte i bakkene nå,» svarer han, selv om vi fortsatt er midt på flate myra. «Hovdenakk er så vidt jeg vet ikke engang femti.»

«Femti eller seksti, whatever,» svarer jeg. «Det burde uansett være en god start at en spenningsbok åpner med et smell. Men Hovdenakk får altså vond smak i munnen fra side en, bare fordi det er kongen som blir skutt. Da er det vel fare for at resten ikke vil smake ham særlig godt heller. Så hvorfor kan han ikke bare legge boka fra seg og innrømme at det ikke er hans tekopp?»

«Fordi han er betalt for å drikke den opp, selvfølgelig. Men da syns du kanskje han burde han anstendighet nok til å signalisere at det fins andre som har likt det? Akkurat det skjønner jeg at du tar deg nær av. Han har jo makt til å abortere et forfatterskap på den måten.»

«Men jeg tar meg ikke nær av det, har jeg sagt, og anmelderne har ikke den makten lenger. Det er nye regler nå, sosiale medier er funnet opp. Han er jo bare en leser blant millioner av potensielle, og ikke leser han særlig godt heller. Han betyr ikke mer for meg enn korrekturleseren min. Hun mente at beskrivelsene av avismiljøet var noe av det beste. Hun kalte boka en pageturner, og sa at redaktør Ålen var så levende tegnet at hun hadde lyst å lappe til ham.»

«Jeg får i hvert fall mer og mer lyst til å lappe til den anmelderen,» sier fattern solidarisk. «Håper ikke vi støter på ham før jeg har løpt av meg noe av det verste raseriet.»

«Jeg tror ikke han er noen løper,» svarer jeg, «så vi treffer ham neppe her i skogen. Og ikke tror jeg han står så tidlig opp på en søndag heller.»

Da er det plutselig bråstopp foran meg, så jeg løper rett inn i ryggen på fattern. Midt på stien ligger det en orm, og gammern gripes av et faderlig beskytterinstinkt og gir seg til å denge løs på den med en kvist.

«La den i fred,» sier jeg, «kan vi ikke bare løpe rundt den og komme oss videre?» Men han gir seg ikke før den ligger der livløs og vi tydelig kan se begge to at det bare er en harmløs stålorm.

Da vi endelig kommer oss tilbake til parkeringen ved Skistua, spør han om jeg ikke vil være med hjem til frokost.

«Men fattern, jeg spiser jo aldri frokost, og særlig ikke rett etter trening. »

«Men du kan vel ta en kopp te i det minste?» Han ber så tynt og ser så stakkarslig ut der han står, med blødende sår både i tinningen og på leggen, som om han nettopp har unnsluppet kjeften på en krokodille.

«OK, en kopp te da. Men bare hvis den er grønn.»